Utforsk historien om karakterene Vesper, Ovin, Grym og Elden i rollespillpodkasten Eventyrtimen. Opplev spennende plottwister, humoristiske situasjoner og utfordrende kamper. Lytt til de nyeste episodene på din podkast-app og følg Eventyrtimen på sosiale medier for oppdateringer.
Innholdsfortegnelse
I den egenskrevne verdenen skapt av spilleder Mikael Barr Kongsteien, følger vi karakterene Vesper, Ovin, Grym og Elden på deres reise mot å renvaske sine navn. Historien utvikler seg med en gryende uro i samfunnet de lever i, og dette skaper flere uventede situasjoner. Spillerne blir dratt gjennom utfordrende kamper, humoristiske situasjoner og spennende plottwister som nesten vipper dem av stolen. Dette er historien som fortelles i rollespillpodkasten Eventyrtimen, laget av Martin Mathiassen Oeding, Mikael Barr Kongsteien, Johanne Angelsen, Niklas Alexander Frogner og Eirik Buflaten.
Eventyrtimen - En rollespillpodkast
Eventyrtimen er en actual play rollespillpodkast der gjengen rollespiller Dungeons and Dragons 5th edition med egendefinerte karakterer. Mikael Barr Kongsteien fungerer som spilleder, og hver annen lørdag blir en ny episode publisert for lytterne.
Podkasten kan lik, deles og følges på ulike plattformer, blant annet på podkast-appen din. For å få oppdateringer om nye episoder og annet innhold, kan du følge Eventyrtimen på sosiale medier. Besøk linkreet til Eventyrtimen for å finne alle sosiale medie-kanaler som inkluderer Facebook, Instagram og Twitter.
Effektivitet av turgåing som trening
Ole Martin elsker å gå tur, men hvor effektivt er det som trening? Mange bruker turgåing som en form for trening, men hvor stor effekt har det egentlig?
Ifølge tall fra Statistisk sentralbyrå foretrekker mange nordmenn å gå tur når de skal trene. I 2007 hadde hele 82 prosent av den norske befolkningen gått tur i løpet av den siste måneden. Selv om det ikke finnes konkrete tall fra 2013, mener SSB at turgåing fortsatt er en av de mest populære treningsformene i landet.
Ifølge Helsedirektoratet kan en uke med kun turgåing som fysisk aktivitet være tilstrekkelig for å oppnå anbefalt mengde trening. Direktoratet anbefaler voksne og eldre å ha 150 minutter med moderat fysisk aktivitet hver uke. Gåing regnes som en effektiv aktivitet i forhold til å sitte i ro, men hvis målet er å komme i bedre form, er det ikke tilstrekkelig.
Intensitet og effektivitet
Ifølge norsk idrettsfysiolog og professor i medisin, Jan Hoff, er gåing bedre enn ingenting, men for å komme i bedre form kreves det mer. Hoff har lenge vært forkjemper for 4x4 intervalltrening, der man trener med høy intensitet i korte intervaller.
Høy intensitet øker treningseffekten betydelig sammenlignet med rolig gåturer. Helsedirektoratet mener at ved å øke intensiteten kan man halvere treningsmengden. Hoff påpeker at det ville være glimrende om folk trente 150 minutter med moderat trening i uken, men dessverre gjør de fleste ikke dette.
Dyreparken's sibirske tigre
I Dyreparken har den sibirske tigerhunnen Boonya nylig født fire velskapte tigerunger. Den første uken av deres liv har gått smertefritt, ifølge dyrepasser Hilde Sangesland Strædet. Hun bekrefter at Bonya har tatt godt vare på ungene og alt ser bra ut.
Foreløpig er det ukjent hvilket kjønn ungene har, men når dyrepasserne får lov av moren til å gå inn og veie dem, vil dette bli fastslått. Etter å ha fått navn, vil tigerungene bli sendt til andre dyreparker i henhold til et avlsprogram. Dyreparkens administrerende direktør, Per Arnstein Aamodt, bekrefter muligheten for en navnekonkurranse der publikum kan være med å bestemme navnene.
Platons hulelignelse
Platons hulelignelse er en av Platons mest kjente metaforer og lignelser. Den finnes i bok VII av Platons Staten. Hulelignelsen illustrerer Platons idélære ved å vise at det menneskene oppfatter som virkeligheten, egentlig bare er et vagt gjenskinn av den egentlige virkeligheten - ideenes verden.
Lignelsen handler om en gruppe fanger som har vært lenket fast i en hule siden barndommen. De ser kun skyggebilder på veggen foran seg og hører lydene av de som snakker bak dem. En av fangene blir frigjort og oppdager den sanne virkeligheten utenfor hulen. Han ønsker å vende tilbake for å befri de andre fangene, men de vil ikke gjenkjenne ham.
Den frigitte fangen innser at solen er den grunnleggende årsaken til alt og ønsker å formidle dette til de andre. Dessverre er det vanskelig for dem å akseptere sannheten og de vil heller tro på skyggene på veggen.
Denne delen av lignelsen samsvarer med Platons sollignelse som finnes nær slutten av Staten.
Se også
Hva vil Wiki fortelle oss?
Platons hulelignelse (eller bare hulelignelsen) er kanskje den mest kjente blant hans mange metaforer og lignelser. Denne lignelsen finnes i bok VII av Platons Staten.
Hulelignelsen illustrer Platons idélære ved å vise at det som menneskene oppfatter som virkeligheten, bare er et vagt gjenskinn av den egentlige virkeligheten – ideenes verden. Den er kanskje enklest å forstå slik Platon selv gjorde det, ved å fortelle den som en historie og deretter forklare den.
Man må forestille seg en flokk fanger som har vært lenket fast dypt inne i en hule siden deres barndom. Ikke bare fangenes hender, men også deres hoder er holdt fast av lenkene slik at deres øyne er rettet mot bakveggen. Bak fangene er det et stort bål, og mellom fangene og bålet går det en opphøyd vei hvor noen bærer «alle slags gjenstander, som rager opp over muren, og menneskelige figurer og dessuten dyr, laget av stein og tre og allslags materialer. Det er lett å tenke seg, at noen av bærerne snakker, og andre tier stille». Man kan tenke seg at når en av dem snakker så får ekkoet fra bakveggen til å virke som om figurene snakker. Fangene ser kun skyggebildene og hører lydene av de som snakker, og dette er det eneste som fangene kan sanse.
Anta videre at en av fangene blir frigjort og tvunget til å reise seg og vende om. Øynene vil bli blendet av lyset fra bålet, og figurene som passerer forbi vil se mindre ut i virkeligheten enn deres skygger på bakveggen. Nå vil han ikke tro sine egne øyne. Og det tar tid før han skjønner at skyggene på veggen er mindre virkelige enn figurene og bålet.
Det går på samme måte hvis han blir trukket ut av hulen til sollyset hvor hans øyne vil bli blendet av i en slik grad at ikke kan se noe som helst. Først vil han bli i stand til å se de mørkeste former, som for eksempel skygger, og først deretter vil han kunne se lysere og klarere gjenstander. Det siste han vil kunne se, er solen og han vil først med tiden forstå at:
Denne del av lignelsen svarer nøye til Platons sollignelse, som finnes nær slutten av Staten.
Den nå opplyste, frigitte fangen vil uten tvil ønske å kunne vende tilbake til hulen for å befri sine medfanger og forklare for dem hva som er grunnen til, at det er solen som er den grunnleggende årsaken. Problemet er at de andre fangene ikke vil gjenkjenne den frislupne fangen. De vil høre han rope på dem, men de vil ikke kunne gjenkjenne stemmen hans. De tror det bare er en av de vanlige skyggene som prater. Dette kan tolkes som et bilde på Sokrates' skjebne.
Platon er ikke tilfreds med bare å antyde tingene, han fortolker også lignelsen: «Dette bilde, hulelignelsen, må vi bruke i dets helhet overfor alt hva som er sagt.» Det vil si at den kan brukes til å fortolke de foregående sider i Staten som dreier seg om to lignelser, sollignelsen og lignelsen om den delte linje. I særdeleshet sammenligner Platon «området som avsløres ved synets hjelp», det vil si de mest alminnelige gjenstander omkring oss.
Vi ser alt gjennom våre fordommer, og kan ikke frigjøre oss fra dem uten å stå i fare for å miste vår forstand. Det er derfor et meget dristig prosjekt å innse hva som er de sanne fordommer for alt, nemlig det Platon kaller det godes idé, og som sola her er et symbol på. Sollignelsen sier at slik sola er det grunnliggende prinsipp for alle sansbare ting og slik også for menneskets evne til å se disse tingene, slik er det godes idé det prinsipp som gjør de enkelte tings idéer mulige. Det godes idé gjør det også mulig for menneskets tenkeevne å tenke idéen, slik sola gjør det mulig for menneskets syn å se det sansbare.
Den strålende sol utenfor hulen står for det Godes vesen, og i denne som i andre passasjer kan man få det inntrykk at Platon betrakter dette som en skapende Gud. Vi holdes normalt fanget og ser kun skygger av bestemte figurer som ikke engang selv er den ekte ting, som kun kan finnes «utenfor hulen» i en forståelig verden av former som gjenkjennes av fornuften og ikke av de relativt «tåkete» sanser.
Dessuten er man tilbøyelig til å vise seg som en ynkelig figur når man er vendt tilbake til menneskenes sørgelige elendighet etter å ha gjennomtenkt det guddommelige,
Her kan Platon kanskje ha tenkt på (eller minnet leseren forsiktig om) rettssaken mot Sokrates.
Det er viktig å merke seg at disse tre lignelser nevnt over er lignelser og ikke teori. I Platons skrifter veksler framstilling mellom dialogisk argumentasjon og lignelser. For Platon er det en grense for hva vi kan komme fram til gjennom dialogisk argumentasjon. Der hvor de filosofiske spørsmål støter mot logikkens ytterste grenser forsøker Platon å hjelpe oss til innsikt gjennom lignelser.
Den veiledning vi trenger for å komme opp av hulen er altså av to typer. Dels den dialogiske argumentasjon, hvor vi gjennom å utspørre hverandre vurderer holdbarheten av våre fordommer. Dels lignelsene, hvor Platon gjennom litterære bilder forsøker å få oss til å innse de alternativene til våre fordommer som den dialogiske argumentasjonen leder oss henimot, men ikke evner å føre oss helt fram til.
Det kan se merkelig ut at i samme åndedrag som han «vende tilbake etter å ha gjennomtenkt det guddommelige», er Platon i gang med å beskrive idealstaten, styrt av filosofkonger, en betegnelse som betyr at de har regelmessig kontakt med det godes vesen. I virkeligheten motsier han ikke seg selv da poenget i Staten er at noen, nemlig de som kjenner filosofien, er bedre egnet til å styre, mens andre igjen kan tjene staten ved å være soldater og resten må gjøre forskjellig arbeid i det som de er best egnet til.
Det er altså forbehold noen enkelte å vite bedre enn andre. Disse få blir satt til å lede samfunnet til alles beste. Det må bemerkes at demokratiet ikke var den styreform som Platon foretrakk, men heller et styre bestående av en form for aristokrati av de som vet bedre, nemlig filosofene.
