Les om utviklingen av elsparkesykler i Norge, fra lovliggjøring til trussel mot folkehelsen. Opplev kaos, utfordringer og sikkerhetsaspekter knyttet til elsparkesykler. Sammenlign med elsykler og oppdag statistikk om skader. Les mer på 32Chip.
Innholdsfortegnelse
Først ble den hyllet som svaret på byens bilproblematikk og var et pek til fremtidens mikromobilitet. Nå er den på alle måter blitt en trussel mot folkehelsa.
Enkelhet og miljøvennlighet
Idéen bak elsparkesykkelen var enkel - ta noen hjul, klask på en liten motor og en batteripakke, og dra hvor enn du vil. I en god periode var denne typen elektriske kjøretøy forbudt i Norge, men visse brukere og importører allerede så potensialet i mikromobilitet som et enkelt og miljøvennlig alternativ til bilkjøring.
I 2018 gjorde regjeringen det lovlig å kjøre rundt på små elektriske kjøretøy, og daværende samferdselsminister Ketil Solvik-Olsen (FrP) uttalte at det skulle være enklere regler, mindre byråkrati og litt mer moro i hverdagen.
Kaos og utfordringer
Men sommeren 2021 avslører overskriftene i avisene et kaos uten like når det kommer til elsparkesykler. Det er ikke spesielt positivt for miljøet når elsparkesykler havner i havnebasseng og elver, og mange brukere mangler åpenbart skamvett og etterlater doninger henslengt som søppel i gatebildet. Dette skaper både sjenanse og hindringer, og fører også til skader.
Kjøringen i seg selv er også farlig, spesielt når elsparkesykler møter biler, busser eller trikker. Elsparkesyklisten selv kan også oppnå stor fart og energi som kan skade vanlige fotgjengere. I tillegg er det en økende bekymring rundt bruk av elsparkesykler i fylla, noe som fører til økte skader og en belastning på helsevesenet.
Se også
Ikke en stjerne i boka
Selv om du er en mønsterbruker som eier din egen elsparkesykkel og ferdes hensynsfullt, aktpågivende og varsomt, får du ingen stjerne i boka. Ifølge visse deler av statsapparatet og legevakter er det en økende frustrasjon over åpningen for bruk av elektriske kjøretøy, spesielt den elektriske sparkesykkelen.
Å putte nye kjøretøy inn i etablerte trafikkbilder har alltid bydd på problemer, og det tar tid å tilpasse seg. Gående har naturlig nok alltid vært skeptiske til større og tyngre ting, og det samme gjelder for elsparkesykler.
Valget mellom elsykler og elsparkesykler
Etter én sesong med både elsykler og elsparkesykler er det klart at begge har sine fordeler. Elsparkesykkelen egner seg bedre for korte, urbane turer i relativt bra vær, som for eksempel til parken, butikken eller jobben. Elsparkesykler er også lettere å bære eller trille med seg, noe som reduserer risikoen for tyveri eller sabotasje.
Derimot er de vanlige elsyklene bedre egnet for ulike typer underlag og har bedre trilleevne og lengre rekkevidde. Elsykler kan også tilpasses terrengkjøring og har bedre stabilitet og komfort. Det krever imidlertid mer innsats fra brukeren å sparke på en elsparkesykkel, noe som gjør elsykkelen mer naturlig for mange.
Sikkerhetsaspekter og statistikk
Foreløpig er det begrenset statistikk som viser hvor farlig det egentlig er å bruke elsparkesykler. Det har vært medieoppslag om ulykker i Oslo, men vi mangler en fullstendig oversikt. Tall fra Oslo legevakt viser imidlertid en økning i skader etter elsparkesykkeluhell sammenlignet med fjoråret.
En rapport fra Transportøkonomisk Institutt fra 2019 anslår at det oppstår en skade som krever legevaktbehandling per 3 000 elsparkesykkelturer. Statistikken viser også at nær halvparten av de skadde er påvirket av alkohol, spesielt om natten.
Se også
Oppsummering
Elsparkesykler har gått fra å være hyllet som fremtidens mikromobilitet til å bli en trussel mot folkehelsa. Problemer som kaos i gatene, skader og farlige situasjoner har oppstått som følge av bruken av elsparkesykler. Samtidig har elsykler vist seg å være et mer allsidig og tryggere alternativ på ulike typer underlag. Det gjenstår fortsatt å se hvordan samfunnet vil håndtere disse utfordringene og om det blir innført strengere reguleringer for å sikre sikkerheten til alle trafikanter.
Hva vil Wiki fortelle oss?
Hva skjedde egentlig med elsparkesykkelen? En elektrisk motor eller elektromotor er en maskin som omformer elektrisk energi til mekanisk energi i form av roterende eller lineær bevegelse. De fleste elektriske motorer bygger på prinsippet om at en strømførende elektrisk leder hvis utsettes for et magnetisk felt, blir påvirket av en kraft kalt for lorentzkraften. En motorkonstruksjon er laget for å frembringe sterke magnetiske felter som virker på den roterende delen. Rotoren er tilknyttet en aksling som igjen kan tilknyttes en arbeidsmaskin. Arbeidsmaskinen kan være alt fra en pumpe eller kompressor til symaskin eller harddisk. Rotoren får sin strøm via enten kommutator eller sleperinger, men kan også være helt uten kontakt med noe ekstern strømforsyning. I det siste tilfellet induseres strømmen i rotoren fra statoren, noe som er tilfelle i en asynkronmotor.
De aller første motorene var mer å betrakte som roterende innretninger uten praktisk funksjon på grunn av svært liten ytelse. Først etter mange år med eksperimenter greide Moritz Hermann von Jacobi i 1838 å lage en motor som hadde nok ytelse til å drive en båt med passasjerer. Mange vitenskapsmenn og ingeniører, inkludert Thomas Alva Edison, Werner von Siemens og Nikola Tesla, arbeidet intenst med å utvikle praktiske motorer og elektriske systemer. Et historisk vendepunkt var da Mikhail Dolivo-Dobrovolskij i 1891 presenterte et vellykket system for kraftoverføring, kraftproduksjon og motordrift ved den elektrotekniske utstillingen i Frankfurt. Etter dette ble gradvis alle industribedrifter elektrifisert og motorisert.
Elektriske motorer produseres i et vidt spekter av ytelser og utførelser. Ytelsen kan være fra noen få mW (0,001 W) til rundt 100 MW (100 000 000 W). For motorer med stor ytelse er det alltid snakk om forsyning med høyspenning, altså spenning over 1000 V. Turtall, vekt, volum, behov for vedlikehold, støy og virkningsgrad er blant de mange faktorer som er av interesse ved valg av motorer.
Små motorer til bruk i applikasjoner som husholdningsapparater, håndholdt verktøy og kontormaskiner utmerker seg med enkel konstruksjon egnet for masseproduksjon. De har ofte lav virkningsgrad og ytelse, men er spesielt tilpasset bruken, og er dermed ofte en integrert del av apparatet.
Elektriske motordrifter er den største sluttbrukeren av elektrisk energi, med 43-46 % av totalen. Størst energiforbruk står mellomstore motorer på 0,75 til 375 kW for, mens motorer over 375 kW bruker en forsvinnende liten del av totalen. Det blir dermed av stor betydning å fokusere på virkningsgrad og energibruk i mindre og mellomstore motorer i et ressursperspektiv.
